Hubro

Hubroen er vanskelig å få ned på utlagt åte men noen ganger lykkes det.
Hubroen er vanligvis nattaktiv men når nettene blir korte og hubroen har sultne unger tvinges den til å jakte i deler av døgnet da det fremdeles er litt fotolys.

Hubroen dukker opp mellom kl. 22 og 23 om kvelden og kommer sporadisk hele natten frem til sekstiden om morningen.

Det er fantastisk å sitte på 10 -12 meters hold å studere denne flotte kraftfulle ugla.
Den bryr seg lite om lyder fra kamera.
Begge foreldrene er aktive med å skaffe mat og flyr i skytteltrafikk mellom ”ribbeplassen” og reirhylla. Hvor reirhylla er er en hemmelighet hubroen har for seg selv.

Hubroen har ikke mange leveområder igjen i regionen. Stadig flere inngrep med skogsveier, hyttebygging og kraftlinjer fortrenger den fra tidligere leveområer.


Selv i naturmangfoldsåret 2010 planlegges det vindmølleparker i de siste større leveområdene for hubroen både på høg-jæren og i de nordlige deler av fylket.

Katastrofe i kattuglekassa

Tragisk slutt på årets kattugleprosjekt.

Fra kjøkkenvinduet på hytta har jeg fulgt med kattugla nesten hver kveld fra begynnelsen av april. Med ny kasse og god tilgang på smågnagere så ut til å gå bra.
Planene var store, fotografering av ugla på vei inn til kassen med fjernstyrt kamera og av ungene når de kom ut. Hadde satt av resten av mai og deler av juni til dette prosjektet.

Etter en tur på morningen i dag for å sjekke en havørn lokalitet med teleskop satt jeg i 11 tiden på terrassen med en kopp kaffe.

Plutselig dukket det opp en mår på vei mot uglekassen. Jeg fikk jaget den bort før den kom inn i kassen men det var med bange anelser jeg hentet stigen og klatret opp.

Kassen var tom.
Måren hadde nok vært der om natten eller på morningen og tatt ungene og kom tilbake for å se om det var mer mat. Dette er naturens harde virkelighet men allikevel en skikkelig nedtur for kattugla og fotoprosjektet mitt.

Storsalamander. (Triturus cristatus)

Det lille tjernet ligger idyllisk til på toppen av en fjellrygg ca. 450 moh. Omkranset av myr og småvokst furu.
Tjernet er grunt og har en mørk gjørmebunn noe som gjør at vannet blir fort varmt om våren når sola får noen dager på seg.
I begynnelsen av mai og noen uker fremover kommer storsalamanderen til tjernet hvor den er født for å pare seg og legge egg.
Storsalamanderen er en sjelden og truet art på disse kanter og finnes bare på et par plasser her i Suldal. Den er et nattaktivt rovdyr som lever mesteparten av sitt liv på land. Det er lite en ser til den utenom den tiden da den kan observeres i tjernet.

Hann i paringsdrakt

Hunn i paringsdrakt

Orreleiken

Tradisjonen tro ble det en tur på orreleik i år også og som tidligere ble det på 1.mai.
Leiken ligger i Suldal. Turen opp er bratt, med 500 høydemeter å forsere og med en ryggsekk som er alt for tung blir ikke noen vanlig søndagstur denne gang heller.

I år hadde jeg med meg en fotokamerat på turen, en riktig ”byas” uten noen annen grunntrening enn noen makelige fototurer på jærstrendene og 3 dager i kamuflasje.
Det ble en tur som nok kommer til å sitte i beina hans en stund.
Vi kom oss opp på leiken selv om det tok dobbel så lang tid som normalt.

Etter at teltene var satt opp rigget jeg opp mikrofon for å ta opp lyd. Da det var ca. en time igjen til kveldsleiken krøp vi inn i teltene. Jeg monterte til lydopptaker og gjorde klar kamera og stativ.
Det gikk ikke lenge før jeg hørte kraftige snorkelyder fra naboteltet, så kraftige at det ville ødelegge eventuelle lydopptak eller i verste fall skremme orren når den kom.
Det landet 5-6 orrhaner som som begynte å spille, først litt forsiktig akkompagnert av snorkelyder fra teltet. Etter en stund når alle orrhanene spilte for fullt stanset snorkingen, det ble for mye bråk selv for en dødstrett ”byas”, han fikk med seg slutten av kveldsspillet.
Neste morgen kom det 6-8 orrhaner og 4-5 høner ned på leiken, en liten reduksjon fra tidligere år da det har vært 10-14 orrhaner.
Det ble ikke så mange gode bilder denne gangen da spillplassen hadde flyttet seg litt i forhold til tidligere år. Bildene jeg hadde planlagt tatt med vidvinkel og med snødekte fjell i bakgrunnen får vente til neste år.

Tiurleik

Det så ikke ut til å bli noen tiurleik i år.

Da kamuflasjeteltet skulle settes opp i slutten av påsken viste det seg at skogen på leiken var tatt av en stygg skogsmaskin.
Jeg ble mildt sakt skikkelig forbanna og frustrert over norsk skogbrukspolitikk og hvordan de forvalter vår felles arv og det biologiske mangfold.

Frustrasjonen varte i flere dager helt til min fotokamerat Vidar Lunde, som har vært med på dette tiurprosjektet fra starten for flere år siden, foreslo å sette opp teltet for å finne ut om leiken hadde flyttet seg til en plass i nærheten.

Etter et par netter i teltet var en ny plass lokalisert. Det viste seg att leiken ikke hadde flyttet seg så veldig langt.

Første dag på den nye plassen ga virkelig uttelling 4 tiurer og 10-12 røyer inntok leiken kl. 4 om morningen. Det ble slåsskamper og paringer helt frem til kl.11 om formiddagen da de to siste tiurene vaklet bortover myra og forsvant inn i furuskogen.

Været i løpet av dagen varierte fra sludd og snø med kraftig vind i kastene til lettskyet himmel og vindstille. Været så ikke ut til å påvirke deltagerne på leiken, de fortsatte med sine gjøremål tildekket av snø.

Det ble en minnerik tiurleik og sitter igjen med 9 GB råfiler.

Ung-tiuren tar en hvilepause i lyngen.

Det tar på kreftene når en skal sjekke damer og slåss med gamlekara.

Paddebryllup

Et sikkert vårtegn er når paddene kommer frem fra sine skjul i slutten av april og samles ved tjærnet for å føre arten videre. Ettersom flere kommer frem øker kvekkelydene i myra og ut mot tjærnet.

Det kommer enslige hanner og noen som allerede har funnet partner. Hannen har det ganske makelig, det gjelder bare å komme seg opp på ryggen av den mye større hunpadda og klamre seg fast. Han blir derved båret det siste stykke ut i tjærnet. 

Været skifter fort på denne tiden av året. I snøbygene stilnet kvekkingen men forsatte straks sola kom frem.

Ventetiden er over.

Kattugla på plass i den nye kassen
I går oppdaget jeg kattugla for første gang i den nye kassen.
Det har vært mye bråk om nettene i det siste, det er blitt flere lydopptak av kattuglas mange merkelige lyder. Det skal bli spennende å følge med fremover, fra kjøkkenvinduet så ser jeg rett inn i kassa noe som gir en unik mulighet til å følge med utover våren.